Onsdag kveld hadde jeg en fisketur jeg garantert aldri kommer til å glemme, og mest sannsynlig aldri kommer til å oppleve igjen!
Det har regnet kraftig her noen dager nå, noe som førte til at elva steg ifra 7-22 kubikk på under 2 døgn. Etter å ha fisket tørrfisk store deler av sommeren, måtte jeg iveien nå når det var skikkelig med vann!
Vel på plass ved elva, ble jeg overrasket over hvor fart det var på vannet. Det er tydeligvis lenge siden jeg har fisket på over 20 kubikk! Jeg var veldig i tvil om det i det heletatt var noe vits å gi det ett forsøk. Det var mye gras og skit med elva, så det var litt av en tålmodighets test der en stund med å plukke krokene fri for gras.
Jeg fisker oppover en times tid uten noe å merke. Kommer så til en høl jeg tidligere har fått bra med fisker. Etter å ha kastet igjenom hølen, så er kveldens første kontakt ett faktum. En sprek og nygått fisk har tatt wobbleren. Etter en artig kamp, så ligger en nydelig Mistra ørret på 1.8 kg i håven. Jeg er egentlig veldig fornøyd med å klare å få en fin fisk i den strie og regn store elva! Men nå har plutselig troa kommet igjen for fult!
Jeg fisker på videre oppover ei lang strekke. Det er vanskelig å finne partier i elva uten alt for voldsomme stryk, men etter en times tid kommer jeg til en ny høl. Jeg fisker over hølen uten å merke noe, og etter mange kast gjør jeg ett nytt helt inn til land, litt opp for meg på siden av elva jeg står på. Jeg gjør noen runder på sveiva, og det stopper opp i enden av snøret. Jeg tror først at jeg er i bunn, men merker raskt at det er bevegelse i andre enden. Jeg gjør ett kraftig tilslag, og en stor ørret går rett til værs! Denne fisken har bestemt seg for å ikke havne i håva med det aller første, og drar rett ut i hoved stryket i hølen. Deretter raser den rett ut av hølen, og i full fart nedover. Her er det bare å følge på! Etter ca 100 meter, så får jeg den inn til meg for første gang. Jeg tar frem håva, men føler ikke at jeg har nok kontroll på den, til å tørre å gjøre ett forsøk på den. Jeg tenker for meg selv, at her er det bare å prøve å holde hodet kaldt. Fisken drar så på videre i den strie elva omlag 200 meter til. Jeg får omsider ørreten på nytt inntil meg, og denne gangen er den langt mer klar for landing. Fisken glir fint inn i håva, og jubelen slippes løs! Fisken måles og veies til 73 cm og 5.7 kg! Dette gir en K-faktor på 1,46! Dette er pers i Mistra med liten margin, og også 5 år siden sist jeg landet en 5 pluss ørret her! Det er Rapala Countdown Elite 95 i fargen GDWK som frister denne ørreten også.
I lykkerus så fortsetter kveldens tur. Det begynner å nærme seg skumring, så jeg har ikke så mye igjen før jeg tar kvelden. Men det er en ny høl 100 meter ovenfor der jeg fikk fisken, så jeg går opp dit for å gi det ett forsøk til. Jeg står oppå ett skjær, og kaster over mot motsatt side. Jeg har ikke sveivet lenge før jeg ser siden på en bra ørret som er etter wobbleren to ganger. Jeg er sikker på at det må være en ørret på 4+ .Den er ikke bortpå, så jeg har fortsatt troa på at den kan ta! Men etter mange kast og mange wobbler skift, så har jeg forsatt ikke sett eller merket noe mer til den. Det begynner å bli skumt, så jeg setter på en Rapala Countdown Elite 95 i fargen GDSS, i håp om at den orange buken kanskje skal gjøre den lille forskjellen.
Kast nummer en legges over mot der jeg så fisken. Ingen ting å merke. Kast nummer to legger jeg omlag 2 meter nedstrøms, og etter litt så hogger det skikkelig til! Det blir ett spetakkel av en annen verden uti hølen, og det plaskes og sprutes noe voldsomt. Pga lyset, så ser jeg ikke fisken noe særlig, men det høres og kjennes ut som en ordentlig bra fisk! Etter noen sekunder, så roer den seg ned, og blir stående ute i hølen. Jeg setter på hodelykta, og kommer ned ifra skjæret og på nedsiden av hølen. Fisken siger så rolig ut av hølen, og kommer om litt sigende inn mot meg. Når jeg får lyset på den, så er jeg sikker på at dette må være en ny 5+ fisk! Inni meg er det noe som sier at dette er for godt til å være sant, men med storfisken for en liten time siden i bakhodet, er det enklere å holde roen denne gangen, så jeg har egentlig troa på at dette kan gå. Fisken holder seg på min side av elven hele tiden, og steller seg opp bak flere steiner på tur nedover mot forrige høl. Den virker veldig tung, å når den står, så er det ikke annet å gjøre enn å holde. Her er det fisken som bestemmer hvor den skal! Etter noen minutter så er den nede i hølen jeg har håpet på å kunne klare å lande den. Jeg klarer å presse fisken mot meg, og får håven innunder den bakenfra. Jeg prøver å løfte håva med venstre arm, men da kjenner jeg at det er skikkelig tungt, og fisken glir over håv kanten og ut igjen! Nå vil fisken ut av hølen. Men der har jeg akkurat hatt en løpetur nedover med forrige sværing, så jeg har liten lyst på en ny tur med en ennå større fisk, og attpåtil i mørket! Så jeg skrur til bremsen det jeg tørr, og legger skikkelig press på den! Heldigvis for meg, så lystrer ørreten og kommer oppover imot meg igjen. Jeg får nå ett nytt forsøk, og denne gangen er jeg mer forberedt på fiskens størrelse, og klarer å få hele fisken trygt i håva! Jeg slipper jubelen løs, og noen tanker om å kanskje ha bikket 6 kilos grensa i Mistra flyr igjennom hodet. Fisken veies med engang, og joda! 6.6kg! Samboeren som sitter hjemme og ble oppringt for en liten time siden om storfisken på 5.7 kg blir straks oppringt igjen, av en mildt sagt giret fiskeidiot! Jeg klarer nesten ikke å få sagt hva jeg akkurat har opplevd, og at jeg nå sitter med en ny storørret i håva, men denne gang på over 6 kilo tror hun ikke på. Men jeg avsløres nok raskt om at dette ikke er noen spøk😅 Etter å ha delvis kommet meg til hektene, måler jeg fisken. Målebåndet viser 80 cm, noe som gir en K-faktor på 1.28.
Jeg tror det går omtrent en time, før jeg klarer å komme såpass til meg selv, at jeg kan tusle glad og fornøyd den bratte veien, som nå ikke føles så bratt, opp til bilen igjen. At jeg så til de grader har vært så heldig å få oppleve ett sånt fiske, er helt uvirkelig for meg. Jeg har så absolutt hatt timene mine i elva, men man skal ha litt tur for å lykkes med å både treffe på en sånn fisk, for så å kroke den ordentlig, og deretter klare å få landet den trykt i håva. Og når man attpåtil har truffet på to sånne vellykkede situasjonen iløpet av en liten time, ja da skal jeg innrømme at det kom en liten tåre i øyekroken.
Det er nettopp sånne opplevelser, som driver meg ut på tur etter tur i elva. Hver eneste situasjon og storfisk man opplever er unik, og nok en gang har Mistra gitt meg en opplevelse for livet ☺️
Fiske hilsen fra Inge