Det er snart jul, vi er midt i mørketida og mange har nok litt av hvert å forberede før helligdagene. Det er ikke så mange som drar ut på havfiske her i nord i denne tida, men Martin S, Martin H og jeg hadde snakket om å få til en siste tur etter den største flatfisken av dem alle. Søndag 6. desember så værmeldinga perfekt ut, med rolige vindforhold og delvis skyet vær. For å få godt nok lys vil man helst ha klarvær i denne tida. Det er også viktig å ha en godt gjennomtenkt fiskeplan som passer med vær og vind, strøm og lysforhold over og under vann. For å maksimere fisketida kan det forøvrig være lurt å unngå lange transportstrekker. Naturligvis hadde jeg også sikret meg en pose med fersk sild dagen før. Slikt blir fort meget fristende for sultne kveiter som fremdeles befinner seg på grunna.
Den blå timen
Det var fiskemessig ganske stille de første par timene, men jeg visste at det kunne skje ting på én spesiell plass akkurat i det flostrømmen satte inn. Det skulle vise seg å stemme også denne gangen. På 35 meters dyp smalt det hos Martin S og kampen var i gang!
Martin har kjørt to storkveiter tidligere på sin lette 12-20-pundstang, men denne gangen hadde han heldigvis investert i en ny stang på 30-50 lbs og en splitter ny snelle ladet med 0,38 mm Sufix 832 Multicolor. Det gjorde kampen mye lettere og etter et par susende utras kunne han sette press på fisken, med god løftekraft fra stanga.
Denne gangen overlot jeg ansvaret for kveitekroken til min bror Martin H og tok meg heller av dokumenteringa. Det skulle bli spennende. Martin S hadde nemlig annonsert at det var en storkveite i andre enden.
Det skulle bli den største kveita som Martin H hadde satt krok på noensinne. Men det gikk fint og fisken var sikret. Og den var stor!
Vi fikk geleidet fisken inn i veieslynga og målt den til 178 cm. Det tilsvarer 78,6 kg etter kveitetabellen, men kveita var i særdeles godt hold, så +- 85 kg er nok nærmere sannheten.
Fornøyde karer
Forøvrig vil jeg gi en stor kred til Martin S som har valgt å sette ut alle sine tre storkveiter. Selv om vi sportsfiskere i den store sammenhengen blir små i forhold til alle de store fiskene som yrkesfiskerne kakker, så har det likevel betydning å la de største kveitene få svømme videre. Opplevelsen av å se slike dyr slå med sporden og forsvinne galant ned i dypet igjen er viktigere for meg (og heldigvis også mine venner) enn de pengene jeg kunne ha tjent på det.
Det ble forøvrig en kveite til denne dagen, også tatt av Martin S, dessverre var den et par centimeter for liten. Men kveite har vi likevel nok av i fryseren, så romjulsmiddagen er uansett i boks :)
Det har vært en eventyrlig kveitehøst som langt har overgått mine forventninger. Toppfisker på 205 cm, 178 cm, 175 cm og 148 cm skal man slett ikke klage på. Jeg har også oppdaget nye plasser og gjort nyttige erfaringer for framtiden.
Med det takker jeg for i år og ønsker alle venner en riktig god jul!
Øyvind