Den store julekveita – sesongen er ikke over!

Det har blitt desember, jula står for døra og mørketida er godt i gang i Tromsø. Dagene er korte og lyset begrenset – og mange dager blir det ikke lenger helt lyst. Det er likevel fortsatt muligheter for korte fisketurer – om været spiller på lag. Det blir flott lys på klarværsdagene og første helga i desember ble det nettopp det. Kombinasjonen av klarvær, plussgrader og akseptable vindforhold gjorde at Martin, Martin S, Lars og jeg dro ut på det som kanskje skulle bli årets siste kveitetur… 

De to siste turene hadde gitt flotte opplevelser og god uttelling på fiskefronten, med 5 kveiter på veldig kort fisketid. Martin S. hadde imidlertid ikke lyktes å kroke en kveite – skulle det være hans tur i dag?

Som de tidligere turene hadde jeg fått tak i fersk sild. Forutsetningene var dermed bedre enn om vi hadde hatt gammelt agn. Vi dro ut i grålysninga i det det første lille lyset begynte å farge himmelen.

I løpet av de neste timene fisket vi av en rekke posisjoner uten kontakt med fisk. Det var heller ikke de beste forholdene på enkelte steder med en uheldig kombinasjon av vind og strøm. Det gjorde det vanskelig å få fisket effektivt. Rundt kl. 12 bestemte jeg meg for å gå til en helt ny plass et stykke unna. Her hadde jeg aldri fisket før, men området så spennende ut med fine flater og platåer. Derimot hadde vinden tatt seg ganske mye opp og underveis til destinasjonen var jeg flere ganger usikker på om vi burde snu. Jeg valgte imidlertid å fortsette og da vi kom fram var forholdene noe bedre, selv om bølgene fortsatt var ganske store. Vi la oss på et drift på 40-45 meters dyp med god fart på litt over en knop. Vi hadde passert det lyseste punktet på dagen og det var sakte i ferd med å mørkne igjen da Martin S. plutselig sto med stanga i fullt spenn. Det kunne umiddelbart se ut som han var bunnfast. Men det var han ikke! Stanga ga fra seg flere tunge bukk og vi kunne konstatere at det var kveite.

Martin hadde nettopp skaffet seg splitter nytt havfiskeutstyr, men denne fisken skulle sette han på prøve. Stanga var nemlig en Shimano Antares BX Braid Boat 12-20 lbs – en fantastisk stang av høy kvalitet, men også den letteste og mest følsomme av Antares-stengene. Denne versjonen er aller mest ideell til meitefiske med lettere søkkevekter og til fisk av litt mindre størrelse, men nå fikk vi virkelig se hva den kunne mestre. Det var nemlig en storkveite i andre enden – det var det ingen tvil om.

Snella for anledningen var en Shimano Tekota 600 LC. Den har tidligere håndtert flere storkveiter, blant annet Anders Bergesens fisk på 145 kg. Vi var dermed ikke bekymret for dens evne til å bestå også denne testen.

Nå handlet det om å holde fokus – og kjøre fisken korrekt på det lette utstyret. For høy stangføring kunne bli skjebnesvangert, og selv om Martin var nødt til å sette press på fisken, måtte han være forsiktig i løftene. Når fisken ville gå, så måtte den naturlig nok få gjøre det. Deretter handlet det om å hente inn snøre og dette gjentok seg flere ganger. Martin fikk fisken opp 15-20 meter, før den gikk ned til bunnen igjen. Så var det bare å starte på nytt.

Martin kjørte fisken eksemplarisk og gjorde alt rett, men naturlig nok begynte han etterhvert å bli sliten. Særlig ryggen verket, kunne han fortelle. Det var imidlertid ingen grunn til å ta pause. Stopper man opp midt i en storkveitefight uten å sette press på fisken, får den også hvilt seg eller snudd hodet nedover igjen og da kan man bli stående der lenge.. Det var bare å trosse en sliten kropp og holde det gående. Vi instruerte og motiverte Martin til å fortsette på samme viset – et lite løft av gangen, 0,5 til 1 meter. Sakte men sikkert kom fisken på gli og steg oppover i vannet. Samtidig som Martin kjørte fisken måtte han holde balansen der han sto framme i båten. Bølgene var tidvis store og gynget båten fram og tilbake.

Etter det som føltes som en liten evighet kunne vi endelig skimte farge i vannet. Jeg hadde gjort meg klar med kveitekroken og var spent på hvordan det skulle bli å sette krok i disse bølgene. Enda mer anspent var nok Martin og Martin. Da storkveita kom glidende inn mot båten utbrøt Martin H: «den e helt ufattelig stor. Den e så stor!», med nærmest frykt i stemmen.

Kveita kom sigende inn til båtripa, men med delvis lukket munn måtte jeg ta meg litt tid før jeg fikk kroken på plass gjennom underkjeven. Deretter var det bare å holde igjen så godt jeg klarte. Fisken hadde nemlig monsterkrefter igjen og kastet seg slik at jeg ble kastet fram og tilbake langsmed rekka i en halv evighet. Jeg har sjeldent opplevd en kveite med så mye power og krefter igjen (med et par unntak fra enda større fisk).

Til slutt roet fisken seg og vi kunne juble igjen over nok en storkveite, for andre turen på rad. Dette var selvfølgelig også ny soleklar pers for Martin S. Grattis! Veldig godt gjort og utstyret besto også testen med glans.

Selv om det var Martins første store fisk bestemte han seg ganske raskt for å slippe fisken tilbake. Så store kveiter som dette hører nemlig hjemme i havet og gjør seg bedre der enn på land. Det er snart gytetid og denne fisken vil kunne bli mor til mange nye kveitebabyer. Vi hadde også nok kveite i fryseren av mindre størrelse. Derfor fikk vi geleidet kveita inn i veieslynga for å få den målt.

Kveita i veieslynga. Fisken var lengre enn slynga… Men den lå fint og stabilt for måling.

Fisken målte 187 cm og var meget bred. Etter kveitetabellen tilsier det et snitt på 87 kg. Det er ikke usannsynlig å anslå en vekt på 90-95 kg på denne fisken basert på dens form og kondisjon. Kanskje kan den ha vært enda større.

Det var en overlykkelig og sliten fisker og glade medfiskere som poserte med fisken før den fikk svømme tilbake dit den hører hjemme. Martin skal ha stor honnør for nettopp å la den gjøre det – mange andre ville tatt fisken på land for trofébilder. Jeg gjorde det selv for noen år tilbake, men har nå kommet på andre og mer fornuftige tanker. I en verden der de aller fleste velger å kakke de store kveitene uansett størrelse for noen lettjente penger er det viktig at noen faktisk tenker på hva som er best for å bevare et framtidig godt fiske. Og ved å gå foran med et godt eksempel. Det burde kanskje noen i forvaltninga av arten også gjøre – men det er en helt annen historie.

Lars og Martin med fangsten:

Med dette kunne vi avslutte kveitesesongen 2018 med et stort smil om munnen og med mange gode fiskeopplevelser i minnet.

Ønsker alle fiskevenner og andre venner en riktig god jul!

Kommentar