Pangstart på 2017
(etter det siste fyrverkeriet)
Jeg plukket opp fiskekompis Morgan tidlig en morgen første turen etter nyttår, og vi var så tidlig på isen at hodelykter var nødvendig for å se nok for få ut de første stengene. Men vi fikk ikke ut alle stengene våre før første hugget og den første fisken var oppe på isen. Det rullet på med bra fisk for meg igjennom hele dagen selv om størrelsen ikke var «bildefisker», men rundt lunsjtider fikk jeg et hugg som gav meg kneskjelven.
Når jeg er ute har jeg alltid med variert typer av agnfisk alt fra 15cm slanke fisketyper som mort og abbor til brasmer og sik helt oppunder kiloen. Ofte varier jeg de ulike typene agn for å kunne finne agnet om egner seg best for plassen og dagen. Denne gangen hugg det på ei stor brasme hengene inne på grunt vann, og ettersom snittstørrelsen på fisker som tar disse brasmene bruker mye større det er ikke til å unngå at man får litt nerver.
Jeg går rolig bort til stanga, dette er spesielt viktig når det er grunt for det er ingen tvil om at unødvendig bråk på isen ikke gir noe mer fisk i hvert fall. Alt lå tilrette og fisken hadde jevn fart ut mot dypere vann. Jeg slår av frikoblinga, sjekker bremsen veiver inn slakk sene og setter et kontant og bestemt mothugg. Den relativt stive ismeitestanga bøyer seg helt ned i håndtaket. Desverre blir kontakten med fisken minimal og det blir slakk sene og om krokfeste løsner fra fisken eller om jeg bare drar løs krokene fra agnfisken blir bare spekulasjoner, men etter å ha sett på GOPro-videoen tror jeg at jeg var litt ivrig med å sette mothugget. Selv de store fisken kan bruke noen ekstra sekunder på å få en så stor agnfisk skikkelig inn i munnen. Dette var surt, men heller en miste en fisk enn å kroke for dypt.
Jeg klarte ikke slippe helt tanken på den potensielt store fisken jeg mistet der på formiddagen og spesielt ikke når det ikke var noe videre aktivitet på flere timer. Dagen går mot slutten og jeg setter på meg hodelykta for å forbrede å pakke inn utstyret etter en dag som skulle vise seg å ikke helt være over ennå. For i siste daglyset når sola er på vei ned bak åsen hugger det på den pelagisk plasserte stanga, her sitter det også VMC 8650 ROUNDTREBLE #2 og en ganske stor sik. Denne fisken stikker direkte etter den tar agnfisken og den drar langt. Vil tippe at den har tatt minst tjue meter før jeg setter mothugg. Dette tiltross for at jeg ikke kunne vært noe kjappere, men nå er sannhetens time kommet. Med så lange lengder sene ute kan det være vanskelig å få kroke godt, men heldighvis bruker jeg Sufix super 21, ei sene med mindre strekk en vanlig og kroken får et fint feste i munnsvika på den flotte fisken som etter en kort tur i veienettet skulle vise seg å krype over den magiske ti kilosgrensa med nesten en halvkilo. Årets første virkelige store fisk var altså et faktum.
Jeg har allerede fått tre dager på isen i år og resultatet har vært overveldende. Med tre fisker over en meter, der to av de var over åtte kg og en over ti så kan jeg ikke klage. Dette i helt ulike typer vann og miljøer, noe som jeg er svært fornøyd med.
Spesielt når jeg aldri har ismeitet på to av dem før.