Helga etter farsdagsturen ble det en ny novembertur etter kveita. Vi hadde hatt godt fiske sist, men til tross for det visste vi at potensialet var mye større. Høsten er storkveitetid og mulighetene er alltid tilstede om man er på rett plass til rett tid…
Denne søndagen var vi også 3 i båten: Martin, Martin S. og meg selv. Vi startet opp i det første skumringslyset og rigget opp alle stengene med fersk sild. Jeg hadde nemlig fått tak i dette superagnet dagen før.
De første driftene forløp stille og rolig og uten aktivitet. Det var imidlertid ikke ideelle forhold i starten da strømmen og vinden motvirket hverandre. Etter strømskiftet mot fallende strøm visste jeg at det ville bli gunstige forhold og derfor timet vi oss inn på den foretrukne fiskeplassen akkurat i det strømmen satte i gang.
Det var fantastisk vær med nydelige farger på himmelen. Vinden hadde også stilnet helt. Vi nøt turen mens vi ventet på aktivitet.
Ikke lenge etter at vi hadde startet driftet la jeg merke til at fallstrømmen akselererte fort fra 0,8 til rundt 1,6 knop. Kanskje dette var det som skulle trigge kveita, for like etterpå sto Martin H (min bror) med stanga i full flex og skikkelig tyngde i andre enden.
Martin fisket med relativt lett utstyr denne dagen – en Shimano Beastmaster AX Boat 16-20 lbs – en følsom og ganske lang stang. Derfor ble vi tidlig klar over at her var det svært viktig å kjøre fisken riktig. Martin stilte seg på baktofta og dermed fikk han mest mulig vinkel ned mot vannflata. Slik kunne kan pumpe opp fisken med små korte løft uten for mye fare for «highsticking». Han kjørte fisken eksemplarisk og stanga imponerte med god løftekraft tross sin lette klassifikasjon.
Spenninga i båten var intens. Jeg manøvrerte båten, ryddet alt som måtte være i veien (dette er kjempeviktig under en uforutsigbar kveitefight) og gjorde meg klar med kveitekroken.
Da fisken kom sigende opp kunne vi se den på veldig lang avstand (trolig 20 meter) p.g.a. det glassklare vannet. Som mange storkveiter kom den vertikalt opp. Det var på dette tidspunktet at Martin og Martin begynte å ta av. «Se på det beistet!» ropte de. «Herregud for en fisk!». Det var ingen tvil om at denne fisken ville knuse Martins nåværende personlige rekord som var 13,7 kg.
Jeg instruerte Martin til å rygge sakte bakover mens jeg dro inn fortommen. Martin fortsatte å rope ut nordnorske gloser i en kombinasjon av begeistring og frykt, men jeg manet til at vi nå måtte ta det helt rolig, her var det viktig å være kald og rolig. Jeg fikk kroket fisken veldig greit i underkjeven og så brøt det løs.
Kveita hadde langt ifra brukt opp kreftene sine, så jeg måtte virkelig anstrenge meg for å beholde kontrollen mens kveita kastet seg fram og tilbake. Da fisken hadde roet seg kunne vi juble.
Martin var klokkeklar på at denne fisken skulle gjenutsettes, så derfor fant vi fram veieslynga og fikk geleidet kveita inn i den. Så store kveiter som denne bør ikke tas inn i båten med mindre man har en egnet veieslynge og virkelig vet hva man gjør. Vi vurderte aldri å ta kveita inn i båten, men fikk målt den godt i slynga før vi tok bilder. Vi unngikk også (som vanlig) å sette tau rundt sporden på den (Obs obs! Kveitene kan ta skade av dette).
Fisken ble målt til 168 cm og var i særdeles god kondisjon. Etter tabell er den i gjennomsnitt 67,7 kg, men vi anslo vekta til mellom 70 og 75 kg. Kanskje var den enda mer.
Gratulerer så mye med ny fantastisk pers Martin!
En liten stund senere gikk jeg tilbake til området der vi fikk kveita og kjørte et nytt drift. Vi var passert den lyseste delen av dagen og jeg visste at vi ikke hadde lenge igjen før vi måtte gå tilbake. Da smalt det på hos meg – en ny flott kveite hadde slukt silda.
Etter en liten tur oppe i overflata bestemte kveita seg for å gå til bunns igjen. Stemninga i båten var mildt sagt god.
Da den kom til overflata igjen kroka Martin fisken fint og vi dro den ombord. En flott matkveite på 137 cm / 28 kg (noen kg under snittet).
Mot slutten av turen kunne vi igjen nyte nydelige farger på novemberhimmelen.
Vi drøyde fisket helt ut for å se om Martin S. også kunne få seg en kveite, men til tross for flere kontakter ville det seg ikke for han denne dagen.
En fantastisk fisketur var over. Etter en slik opplevelse ville det kanskje være naturlig å avslutte kveitesesongen. Men… vi måtte vel prøve å få til en aller siste tur om været klaffet?
Mer om den høydramatiske avslutninga i neste blogginnlegg…