Det er ikke ofte de inntreffer, men av og til får man oppleve fisketurer der alt klaffer. Det som skulle skje denne seinhøstdagen skulle likevel overgå alle forventninger…
I begynnelsen av september var jeg ute på kveitetur på Yttersia sammen med Martin H, Martin S, Anders og Jørgen. Vi hadde en deilig dag i nydelige omgivelser, men hadde ikke klaff med kveitefisket. Martin H mistet en fisk tidlig på dagen, vi så noen kveiter på kikkfiske, blant annet en i 20-kilosklassen som hogg på agnfisken, og vi hadde en 10-kilos med til overflata. Til tross for en del hugg og kontakter var kveita forsiktig og vi lyktes bare å få en liten fisk under minstemål i båten. Sånn er det noen ganger, marginene kan bikke feil vei. Vi måtte bare slikke sårene, nyte turen til tross for manglende fangst og komme sterkere tilbake.
Nå var det igjen tid for å ta en ny tur og kanskje få en revansje for de fiskene vi ikke klarte å lure opp sist. Seinhøsten er jo også en meget spennende tid, der mulighetene for å komme i kontakt med de virkelig store kveitene virker enda større enn tidligere på året.
Denne dagen kunne Martin H ikke være med på tur, så mannskapet i tillegg til meg selv besto av Anders, Martin S og Jørgen. Med tro og optimisme putret vi avgårde på vei mot dagens utvalgte fiskeplasser. Planen i dag var blant annet å fiske av et område der jeg ikke har prøvd så mye før. Det skulle bli interessant. Jeg hadde i flere dager forsøkt å få tak i fersk sild, uten å lykkes. Vi måtte derfor ty til frossensild, samt Stormjigger.
Været var fint denne dagen, men med noe varierende vind. Vinden hjalp oss riktignok til å få gode drifter når vi var utenfor strømpartiene. Martin S. varmet opp med en liten kveite under minstemål. I tillegg var vi i kontakt med flere fisk på en strekning med hard strøm.
Vi forflyttet oss videre til et nytt område. Her prøvde vi et par interessante drifter uten kontakter. Jeg så meg deretter ut en renne mellom to grunnområder og lot oss drifte gjennom denne. Vi hadde akkurat kommet i enden av renna og begynt å drifte oppover bakken da Anders sto med stanga i en dyp bue. Bunnfast? Nei, fisk! Og det var ingen småfisk heller…
Kveita gikk umiddelbart på et utras. Deretter ga den solid motstand i form av kraftige spordslag, slik større fisk ofte gjør. Anders klarte imidlertid å få satt såpass press på den at han fikk løftet den opp fra bunnen. Tatt i betraktning at dette var hans første kveitefight noensinne gjorde han sine saker meget bra og etter noen minutter kunne vi skimte fisken nede i sjøen. «Der kommer den. Å, ho e svær!» utbrøt Jørgen. Men før vi så noe mer til fisken stakk den til bunns i et nytt utras. «Bare hold godt fast!», var beskjeden til Anders.
Etter en ny opphenting var kveita ved båten. Jeg traff med krokinga på første forsøk og alle ombord kunne slippe jubelen løs.
Brytekampen som fulgte indikerte at denne kveita hadde langt fra brukt opp kreftene sine! Det var bare å holde godt fast i kroken og tauet. Da skjønte vi også at fisken var langt større enn vi først hadde trodd. Vi kunne tenke oss en matkveite, men denne kveita var altfor stor. Anders var også enig i at denne fisken skulle settes tilbake. Men for å få det til måtte vi ha avkrokingsutstyret. Fisken hadde nemlig slukt Stormjiggen og den satt ganske dypt nede i kveitekjeften. I slike tilfeller kan det å ha riktig redskap for avkroking være alfa og omega. Jeg tok derfor fram krokutløseren min, dvs. en Rapala Anglers Krokfjerner. Denne er konstruert slik at du setter verktøyet mot kroken, skyver ut og bakover i kjeften, slik at kroken løsner. Du kan deretter løfte kroken/jiggen ut. Dette fungerte perfekt også denne gangen! Anbefales på det sterkeste å ha et slikt redskap i fiskeskrinet.
Deretter fikk vi lagt fisken inn i veieslynga mi langsmed båtsida. På denne måten fikk vi målt den på en nøyaktig måte, uten å måtte sette tau rundt sporden. Jeg har tidligere i mange innlegg understreket viktigheten av å ikke bruke tau rundt sporden på kveita, da forskning viser at dette kan skade fiskens ryggsøyle og slimlag.
Kveita ble målt til 175 cm – etter tabellen er dette i gjennomsnitt 75,5 kg, men Tromskveitene er ofte godt over gjennomsnittet og denne fisken var intet unntak. Det er derfor sannsynlig at vekta var over 80 kg.
Det var en stolt – og rimelig sjokkert Anders som kunne posere med sin aller første kveite. Å debutere med en fisk på +- 80 kg er ikke noe annet enn drøyt!
Gratulerer Anders!
En stor honnør også til Anders for at han valgte å sette fisken tilbake.
Etter at alt oppstyret hadde lagt seg var det på tide å gjøre et nytt drift i noenlunde samme område. Det kjentes hett ut nå, rett og slett. Og det tok ikke lange tida før Martin S. rapporterte om fast fisk. Hans relativt lette 12-20-pundsstang sto i full flex. Enorme spordslag avslørte at vi hadde truffet på nok en storkveite!
Det ble en enormt spennende og krevende fight. Ekstra spennende ble det på grunn av det lette utstyret, som var noe underdimensjonert for påkjenningen det sto ovenfor. Martin hadde imidlertid klart å få opp en kveite på 187 cm på stanga for 2 år siden, så vi visste at det var mulig også denne gangen. Det viktigste var å ikke la fisken komme under og bak båten. Det var også avgjørende å sette press på fisken (det må man gjøre med store kveiter), men på grunn av stanga måtte det gjøres på en forsiktig måte med rolige og korte løft, og vi måtte ta tida til hjelp. Hvis du pumper for høyt (highsticking), tar i for hardt eller kommer under båten er stangknekk en faretruende mulighet når utstyret er såpass lett. Dette var vi veldig oppmerksom på og jeg fulgte fisken med båten så mye som overhodet mulig for å unngå uheldige vinkler. Det var ikke helt enkelt da kveita langtfra var samarbeidsvillig… Men Martin gjorde nok en gang en mesterlig jobb under fighten. Flere ganger klarte han å få fisken 10-12 meter opp før den gikk ned til bunnen igjen.
Etter vel 20 minutter kunne jeg skimte fisken der nede, men akkurat da vi kunne se den gikk den på et siste monsterutras. Martin var nå helt ferdig og spesielt ryggen verket. Ikke så rart, da det er enorme krefter i disse fiskene og når utstyret er lett gjør det ikke jobben enklere eller påkjenningene mindre. Til slutt klarte han imidlertid å få fisken helt opp til overflata, slik at jeg kunne dra inn fortommen og sette kroken.
På dette tidspunktet var euforien i båten total, og det ble ropt og hoiet i sjokk og begeistring. Jørgen utbrøt: «Å jæven ho e så svær! Det e et monster. Et s***** monster!»
Det ble nok en episk brytekamp.
Da fisken hadde roet seg kunne vi konstatere at kveita var over 2 meter lang! En stor milepæl var oppnådd for Martin.
Kveita var kroket med en treblekrok i munnviken og singelkroken litt nede i kjeften. Å prøve å ta krokene løs for hånd kan være svært risikabelt med en uforutsigbar storkveite i enden. Derfor var det helt avgjørende at jeg hadde min Rapala Anglers avkrokingstang lett tilgjengelig. Slik fikk jeg relativt enkelt frigjort begge krokene på en trygg måte.
Martin kunne stolt og litt skjelven posere med sitt livs største fisk:
Vi gjorde klar veieslynga og fikk dratt fisken inn. Riktignok var kveita så lang at den stakk godt ut av slynga.. Men vi fikk målt den godt og lengden var 205 cm! Det tilsvarer en vekt på 116,1 kg etter tabellen, men fisken var så feit at den bulet, så 120-130 kg er absolutt ikke usannsynlig.
Etter måling og bilder fikk storkveita svømme tilbake til sitt rette element. Kveiter over 2 meter er ulovlige å ta livet av, og ta med på land. Dessverre er det fortsatt for mange som gjør dette, til tross for påbudet, noe som er trist. Og uakseptabelt. Hunnkveitene i denne størrelsen er enormt viktige for reproduksjonen og de kan gyte mange millioner egg. Jeg håper at vi snart kommer dit at vi får se en holdningsendring hos flere. Jeg unngår å nevne navn denne gangen.
Stort grattis til Martin med en fantastisk ny personlig rekord! Hvem hadde vel trodd at han skulle klare å slå rekorden på 187 cm fra 2 år tilbake, allerede nå?
Anders og Martin kunne juble
For egen del var det også stas å oppleve en slik dag. Det er første gangen siden 2013 at jeg har vært med på å få en kveite over 2 meter. At det i tillegg skulle bli både en 175 cm og en 205 cm på samme dag var rett og slett fantastisk.
Takk til Jørgen, Martin S og Anders for en episk tur! Og takk for flotte bilder og filmer, som kom til god nytte i denne rapporten. De er også blitt til minner for livet.
Selv om 2020 har vært et bedritent år på mange måter har det også vært lyspunkter. Det har blitt noen minnerike fisketurer med til dels fantastiske fangster. Nye personlige rekorder er satt og nye vennskap dannet. Det må man være takknemlig for.
Vinteren står for tur, men det er fortsatt fiskemuligheter framover. Utendørsaktiviteter er jo tross alt noe av det mest smittevennlige en kan bedrive.
Skitt fiske!
Øyvind