Septemberkveita!

I forrige måned fikk jeg besøk av min gode venn Ingemar fra Stockholm. Vi hadde satt av ikke mindre enn 8 dager fordelt på to langhelger for å fiske etter kveite. Havets dronning lot seg heller ikke be to ganger…

Den første helga hadde vi satt av 4 dager, men vi kuttet en av dem p.g.a. dårlig vær. Første dagen satset vi på en plass som jeg lenge hadde ønsket å fiske igjen. I fjor høst hadde jeg og Stig Thore godt fiske her. Det var en fantastisk dag værmessig med delvis skyet, sol og lite vind.

Strøm var det ikke mye av, så det ble en del jigtrollling, noe som ga oss kontakt med en rekke kveiter. De var ikke lette å kroke, men to fisk ble med opp i båten. Etterhvert prøvde vi også driftfiske med sei og hadde følgere med til overflata og flere mistede fisk, inkludert en stor kveite som Ingemar fikk på. Den bare raste og raste før den dessverre takket for seg. Synd, men det var iallefall en opplevelse å ha hatt kontakt med storfisk.

Uinteressert kveite på bunn
Kveite som sirkulerer rundt seien
Denne kveita ble med til overflata der den såvidt snuste på agnet før den stakk til bunns igjen
Ingemar under et av storkveitas intense utras. «Bara å holda i spöet!»

Dagen endte med kun 2 små kveiter til tross for utrolig mange hugg og kontakter – det var rett og slett bare en sånn dag. Vi avsluttet dagen med noen drifter etter rødspette – og fikk et par fisk over 2 kg.

Neste dag var det regn og nordvestlig kuling, så vi slappet av på land og ladet opp til dagen etter.

Lørdag hadde jeg valgt ut et nesten helt nytt område, som jeg kun hadde fisket 1 gang før. Dette skulle bli spennende. Vinden var helt rolig, men skydekket lavt og vi måtte tåle en del regn i perioder.

Dagen startet med et par resultatløse drifter før vi la oss til på 7-8 meters dyp. Et stykke ut i driftet oppdaget vi en kveite i 20-kilosklassen som fulgte etter agnfiskene våre. Den sirkulerte flere ganger før den hogg på Ingemars sei. Dessverre uten å krokes skikkelig. En stund etter hadde Ingemar nok en kveite med til overflata som snudde da den så båten.

Så ankom vi hotspoten og vi startet med jigtrolling på 10-12 meters dyp. Det varte ikke lenge før første kveita hadde tatt Stormjiggen min. Det var en liten fisk som fikk friheten tilbake.

Stormjigger i 30 cm lengde og vekt på 510 gram er fine til trolling. Her i fargen RTC.

Vi fortsette trolling på 12-13 meters dyp og en liten motvind bremset oss ned slik at vi hadde perfekt fart på rundt 1,5 knop. Jeg hadde skikkelig trua og det var hos Ingemar det skulle smelle først.

Flott kveite til Ingemar

Det var bare å kjøre på videre. Jeg la meg litt dypere rundt 15-meterskurven og en kort stund etter ble det tungt i andre enden. Jeg smalt til i et mothugg og kveita satte i et forrykende utras. Denne fisken var en skikkelig kruttpakke og Ingemar måtte hive seg til og kjøre etter fisken. Etter flere lange utras kunne jeg begynne å pumpe opp denne muskelbunten og oppe ved båten kunne vi konstatere at det var en meget pen fisk. Vi målte den til 138 cm – dagen var definitivt en suksess!

Kveita på 138 cm tok en Storm Wildeye Giant Jigging Slice i fargen CHF.

Denne fisken bestemte jeg meg raskt for å slippe tilbake igjen, og vi var så opptatt av å gjøre det at vi glemte poseringsbilde langsmed rekka. Heldigvis hadde jeg iallefall noen undervannsbilder. Da jeg kroket løs fisken slo den kraftig med sporden og dro til bunns så vannspruten sto. High fives i båten!

Catch and release

Jeg satset på at det heller skulle bli en mindre matkveite som vi kunne dele på og like etter fikk Ingemar nettopp det.

Etter dette lot vi plassen ligge og fisket noen andre plasser de neste timene. Vi hadde flere kontakter, men ingen flere landede fisk den dagen.

Stemninga var magisk da vi kjørte på land om kvelden.

Søndag hadde vi begrenset fisketid, egentlig bare litt over en halvdag da Ingemar skulle rekke flyet hjem til Stockholm. Vi måtte være på land innen kl. 14.30 og derfor sto vi opp grytidlig og kl. 06.00 tøffet vi ut av havna. Det var nydelig morgenstemning da de første solstrålene for dagen traff båtripa.

Denne dagen gikk vi all in på plassen der vi ikke hadde lyktes helt første dag, men der jeg visste at det var mye kveite. Taktikken i starten var fortsatt jigtrolling. Det viste seg at fisken holdt seg relativt grunt også i dag og på 11-12 meter fikk jeg på nok en torpedo av en kveite som ga en frisk fight med susende utras.

Kveitehugg
Kveitefight
Rosa Storm BGS er en killer til kveita
Det ble en ny og mindre kveite like etter – en fin matfisk.

Ingemar avsluttet en vellykket økt med en flott kveite tatt på sei inne på 8 meters dyp.

Etter den første langhelga var vi begge godt fornøyd etter meget fine dager på havet.

Noen uker senere var det klart for langhelg nr. 2. Denne gangen hadde Ingemar med seg sin venn Lars. En trivelig fisker som det var hyggelig å bli kjent med. Lars har sitt spesialfelt på fiske etter stor, og da snakker vi STOOOR fjellørret hjemme i Sverige. Han har selv fått eller vært med på å få flere ørreter på 4-6 kg de siste årene. Nå var det imidlertid havfiske som sto for tur og målet var at alle skulle få en fin kveite eller to i løpet av helga.

Dessverre var ikke værmeldingene de beste og den opprinnelige planen om hytte og båt på samme sted utgikk raskt til fordel for mer fleksible dagsturer med Tromsø by som utgangspunkt. Jeg skjønte at vi kun ville få én fiskedag der vi kunne fiske hvor som helst og det var den første dagen.

Denne gangen var imidlertid kveita mer forsiktig og var ikke så enkel å lure. Jeg hadde forsøkt å få tak i fersk sild uten å lykkes og å finne småsei var heller ikke helt enkelt, utrolig nok. Vi satset derfor på jigg. Jeg satte på en Storm Jigging Slice i en lekker blåfarge (SPF) og det ble for fristende for kveita.

En hylende snelle under utras er bestandig gøy
En fornøyd kveitefisker
Lars fisker konsentrert

Både Ingemar og Lars var borti flere kveiter denne dagen – aktiviteten var faktisk rimelig bra, men det ble likevel bare én fisk i båten på fredag.

Lørdag var det vindøkning fra nordøst, en retning som ikke akkurat er favoritten til kveitefiske. Det går likevel an å få fisk, så planen ble lagt for å fiske av et litt mer vindbeskyttet område. Vind og strøm gikk mot hverandre, så trolling ble nok en gang løsningen. Og det tok ikke lange tida før jeg kjørte kveite på det nye området.

Vi fortsatte å trolle og passerte et strekk som virket spesielt giftig. Både Ingemar og Lars hadde solide hugg. Dessverre for Lars lyktes han ikke å kroke fiskene som bare var og nappet forsiktig. Ved ørretfisket som Lars bedriver mest er man vant til umiddelbare tilslag og det kan hende at ryggmargsrefleksene til Lars slo litt uheldig ut denne gangen i form av for kjappe mothugg.

Etter å ha dorget et stykke stoppet jeg båten inne i en liten vik med sandbunn. Ingemar rigget om til en liten minijigg og vi lot oss drifte innover vika. Bare et minutt etter at jiggene hadde kommet til bunns satte Ingemar seg fast. I bunnen, kunne det først se ut til. Men så begynte «bunnen» å røre på seg og tunge hoderistninger vitnet om fisk. Stor fisk! Så kom et utras så jeg fort måtte bakke etter med båten. Fisken sto og stanget en stund før den gikk på nye monsterutras. Med ganske hard brems var det ikke til å ta feil av størrelsen på denne fisken. Det var noe helt annet enn det vi hadde vært borti sålangt. Dessverre skulle det ulykksalige skje under et utras – krokfestet røyk og fisken var borte..

Skuffelsen er alltid stor i slike øyeblikk, da man vet at det ikke nødvendigvis kommer flere slike muligheter i løpet av en dag. Det gjorde det heller ikke denne dagen, og vi satte kursen hjem for å slikke sårene.

En av flere følgere på lørdag

Søndag var det ny dag og nye muligheter. Nordøstvinden hadde økt enda mer på, så jeg bestemte meg for at vi heller skulle fiske i lé for vinden innaskjærs.

Om det var et riktig valg eller ikke vites ikke, men vi startet også denne dagen med en god del kveitekontakter og hugg, og litt av det samme som skjedde dagen før gjentok seg. Lars hadde sin sjanse på en større fisk som ikke satt. Han fikk riktignok en liten trøstepremie i form av en mindre kveite som vi satte ut igjen. Undertegnede og Ingemar hadde også kontakt med fisk og selv fikk jeg en liten kveite som også ble satt tilbake.

Pen kveite følger, uten å hugge

Jeg kjørte et par korte drifter i et område der vi har vært i kontakt med stor fisk tidligere og plutselig var det nok en gang stor fisk på hos Ingemar. Store, tunge hoderistninger var signaturen som vitnet om det. Kveita satte så avgårde i en hinsides fart, så fort at jeg hadde min fulle hyre med å flytte båten raskt nok etter den. Jeg visste at bunnforholdene var lugubre i området rundt oss, så dette var ikke helt ufarlig. Dessverre skjedde det som ikke skulle skje, under et vanvittig utras røyk braiden. Antakelig hadde kveita gått over en stein eller en liten kant og kuttet rett av. Nok en gang var det dermed stor skuffelse i båten. Ingemar hadde mistet sin andre storkveite på to dager.

Det er vanskelig å si om det var noe vi kunne gjort annerledes under denne fighten. Det var nok rett og slett uheldige omstendigheter i form av en fisk med krefter og fart utenom det vanlige og hindringer på bunn. Så stor fart som den fisken hadde var det nesten umulig å holde 100% følge med den. I 99% av tilfellene går det bra og man unngår snørekutt ved å kjøre etter fisken, noe vi også gjorde nå, men det var dessverre ikke nok denne gangen.

Den siste fiskedagen måtte vi avlyse p.g.a. stiv til sterk kuling fra nordøst. Helga ble dermed avsluttet med blandede følelser. Vi hadde hatt våre sjanser på stor fisk – men ikke lyktes å ta dem. Man har ikke alltid hellet med seg i dette gamet heller. Sånn er det.

Takk til Ingemar og Lars for flotte dager på havet! Det er alltid givende å komme seg ut på satsningstur på denne tida av året.

Men høstfisket er langt fra over! En ny rapport kommer snart – så følg med.

Kommentar