Her kommer fortsettelsen på vår tropiske fiskereise til Andamanøyene. De tre første dagene hadde fisket vært særdeles tregt og vanskelig. Skulle det fortsette slik eller ville det løsne for oss de siste dagene?
Den fjerde fiskedagen kom og på grunn av en ny gruppe som ankom måtte vi bytte båt og mannskap denne og neste dag. Innleid var Akshay og hans kollega fra Andaman Angler. Vi satte kursen sørover og startet med jigging. Det ga ikke resultater, med unntak av noen små Yellowfin tuna.
Vi prøvde også jigging og popping flere ulike steder lenger sør, men fisket var helt dødt. Vi flyttet oss derfor vestover og utover mot storhavet. Der stoppet vi på en banke som lå langt ut mot kontinentalskråningen, men som likevel ikke var mer enn 10-30 meter dyp. Det var utvilsomt et interessant område for popping. Likevel var det tregt fiske også her, før plutselig noe stort eksploderte i overflata og tok Ingemars popper. Etter en artig fight kunne vi se en gigantisk barracuda dukke opp i vannet.
Fisken ble landet og Ingemar kunne juble. For en fisk.
Endelig hadde vi fått en bra fisk i båten og vi fisket videre med fornyet optimisme. Poppingen ga imidlertid ikke mer, så vi satte kursen ut mot dypere vann og la oss til på en jiggingplass med ca. 100 meters dyp. Trua var god og det begynte etterhvert å bli litt aktivitet. Vi var jevnlig i kontakt med fisk og fikk litt flex i stengene.
Så fikk Ingemar oppleve noe av det mest krevende han har vært igjennom som sportsfisker. Noe stort tok jigen hans og satte avgårde i et hinsides utras. Snella hylte og 300 meter braid ble flerret av i første utras. Da var det bare 100 meter igjen på snella, men heldigvis stoppet fisken før alt var tømt. Det ble en lang og tøff fight der Ingemar flere ganger måtte buksere seg rundt båten og der fisken gikk på nye massive utras. Etter en kamp på rundt 45 minutter og en meget sliten Ingemar kunne vi endelig skimte noe i havet. Det skulle dessverre vise seg å være nok en hai, men denne var betydelig større enn noen hai vi noengang har fått før. Den var diger. Ved et par anledninger hadde vi haien såpass nært at vi fikk sett den godt og filmet den med Goprokameraet.
Haien var ca. 3 meter lang. Sikker vekt hadde vi ikke, men et estimat på ca. 150 kg er nok ikke helt feil. Kanskje var den enda større. Fighten endte til slutt med at haien endelig kuttet snøret.
Før vi ga oss for dagen prøvde vi popping igjen på plassen vi hadde fått barracudaen og Ingemar lyktes med bedriften å få en dogtooth tuna på popper. Stor var den ikke, men et mål om en dogtooth på topwater var i hvertfall i boks.
Værmeldinga for den 5. fiskedagen var svært bra og det ble derfor besluttet at vi skulle dra på langtur med to båter til den sagnomsuste Invisible Bank. Dette var en plass vi alle hadde drømt om å dra til. En stor grunn banke midt ute i Andaman-havet, omringet av flere tusen meters dyp på alle sider. Det grunneste området der man kaster poppere er mindre enn 10 meter dypt. Mange spennende kanter for jigging er det også. Her ute var det tatt mang en storfisk før, blant annet gigantiske dogtooth tunas og GT’er.
Det er svært langt å gå ut til Invisible Bank og naturlig nok er det ikke noen hverdagsplass. Avstanden er ca. 55 nautiske mil hver vei fra Port Blair og området er særdeles utsatt for vær og vind. Denne dagen kunne vi ikke hatt bedre vær for turen.
Båtturen til Invisible Bank skulle ta om lag 2,5 timer, men vi ble fortalt at det kunne bli aktuelt med et stopp om vi så delfiner på veien. Sammen med delfinflokkene jakter nemlig ofte tunfiskene, Yellowfin tunas. Det var ikke sesong for dem nå (mars-mai er mye bedre og særlig for de største fiskene), men vi traff likevel delfinflokker ute på det åpne havet. Da var det bare å gjøre klar poppere og stickbaits og være klar til å kaste. Man får ikke mange kast av gangen før stimen er borte igjen, så det gjelder å være presis. Ingemar og jeg kastet fra framdekket, mens Marcus sto bak. Marcus var også den som skulle få hugg først på popperen. Etter en ganske kort fight kunne vi dra over rekka en flott Yellowfin.
I neste delfinflokk var det min tur å få hugg. Og det var et ganske kult ett. Relativt nært båten hoppet en stor Yellowfin gjennom lufta før den tok popperen min med et enormt splash. Hugget var knallhardt og fisken satte i et første begynnende utras før krokfestet dessverre røk. Ifølge skipperen var fisken i kategorien stor og langt større enn min nåværende pers fra Vanuatu (tatt i fjor) på 33 kg.
Flere sjanser ble det ikke på tunfiskene, så vi kjørte den siste biten ut til Invisible Bank. Vi startet med jigging i de vestligste kantene, men dessverre var det tilnærmet null aktivitet på fisken. Det eneste vi fikk var en Jobfish. Til gjengjeld en ganske pen fisk å se på.
Vi satte derfor kursen 5-6 nautiske mil lenger inn på banken for popping rundt de grunneste korallområdene. Marcus var den første til å lande fisk her.
Området vi fisket i virket knallhett og det var spennende å være her ute. Området er kjent for store dogtooths og GT’er, men det var barracudaene som skulle være på hugget denne dagen. Vi hadde flere hugg som ikke satt, men så fikk jeg oppleve min kuleste opplevelse på hele reisen. Jeg hadde poppet meg nesten helt inn til båten, da jeg så en diger barracuda som fulgte etter. Når man ser etterfølgere er det viktig å ikke gjøre noe overilt, men å fortsette å poppe, dog gjerne sakte, sakte, sakte. Jeg gjorde som jeg hadde blitt fortalt og gjorde to «pop» til før jeg lot popperen ligge i ro i ett sekund i overflata, 2 meter fra båten. Med et enormt plask og en eksplosjon av et hugg kastet barracudaen seg over popperen og satte i et vilt utras. Kreftene fra en slik fisk er voldsomme når du får de tett på deg slik som i dette tilfellet, men jeg holdt meg ombord og hadde kontroll på stanga. Etter 5-6 svært hissige, men ganske korte utras var fisken ved båtsiden. Vi kunne se at det var nok en gigantisk barracuda.
Marcus hadde ikke fått noen store barracudaer enda, men snart skulle det være hans tur. Nok en storing kom til overflata og tok popperen hans i en eksplosjon. Fighten gikk bra og snart kunne Marcus holde opp sin største barracuda.
Ingemar hadde også en stor barracuda på kroken, men denne gangen slapp fisken før vi rakk å få den ombord.
Tropisk fiskeutstyr er ofte dyrt. Selv speedpilkene koster mye og spesielt enkelte kjente merker er godt overpriset. Jeg ville bevise at man ikke alltid trenger det dyreste utstyret, så jeg slapp ned en pilk som jeg kjøpte på Biltema for 40 kr. Og visst går det an å få fisk også på billigutstyr (bare husk å bytte ut kroker og splittringer).
Dessverre for oss var de store GT’ene og Dogtoothene ikke tilstede denne dagen. Vi fikk noen små GT, men ingen av de som skulle finnes her.
Vi hadde bare tid til 4-4,5 times fiske denne dagen p.g.a. den lange gangtida til og fra Invisible Bank. Derfor måtte vi tidlig sette kursen tilbake mot Port Blair. På veien gjorde vi noen flere kast i en delfinflokk, men bortsett fra et hugg til Ingemar fikk vi ingen flere tunfisk. Dag 5 var over og nå gjensto bare den siste fiskedagen. Den kan fort oppsummeres som særdeles hendelsesfattig. Vi fisket med dyktige guider fra Gamefishing Asia som tok oss til gode plasser, men det var nok en gang helt dødt. Det ble et par små GT i løpet av dagen, men selv hadde jeg ikke et eneste hugg til tross for intensivt fiske uten mer enn svært korte drikkepauser.
Årets fiskereise til tropiske strøk var over. Vi kunne konstatere at vi ikke helt hadde lyktes med fisket denne gangen. Noen gode fisk hadde vi fått, men ikke helt det vi hadde reist til India for. Reisen ble en opplevelse i kontraster totalt sett og uka på Andamanøyene viste oss igjen at tropefiske slettes ikke er så enkelt. Noen ganger treffer man og noen ganger ikke. En ting som vi alle kunne konkludere med er at neste gang kommer vi til å velge en helt annen destinasjon. Vi gir oss nemlig ikke så lett. Er du først hekta på denne typen fiske er du nettopp det, hekta.