Jeg har nylig kommet hjem etter å ha tilbrakt 2 uker i tropiske strøk. Denne gangen gikk turen til Andamanøyene i India sammen med Marcus og Ingemar. Forventningene var også denne gangen høye – og selv om fisket ikke innfridde forventningene, ble det tross alt flere fisk av monsterformat.
Andamanøyene er en langstrakt øygruppe i den østlige delen av Bengalbukta – havområdet øst for disse kalles Andamanhavet og øyene er faktisk betydelig nærmere Thailand enn India. Det er imidlertid ganske strenge restriksjoner på å komme dit og det er foreløpig kun mulig å reise til øyene via noen store byer i India. Vi valgte å reise via Chennai (en storby med 8,5 millioner innbyggere), der vi også tilbrakte noen dager i forkant av turen. Kort og godt kan jeg oppsummere at denne byen ikke kan anbefales i særlig stor grad og trafikken i området var fullstendig galskap. Det lureste var faktisk å holde seg på hotellet, fordi vi anså at å vandre rundt i byen var det samme som å risikere livet i trafikken…
Etter en flytur på litt over 2 timer fra Chennai ankom vi Andamanøyene og tok inn på gjestehuset vi skulle bo i. Her ble vi tatt imot av Daniel Rymbei, eieren av selskapet The Sportfisher India, som Getaway Sea Angling har et samarbeid med.
Det skulle vise seg at fisken hadde mer eller mindre stoppet å bite 3 dager før vi ankom øyene. Hva dette kunne skyldes var ikke godt å si – kanskje syklonen Titli hadde hatt noe med saken å gjøre. Den hadde nemlig holdt alle på land i dagesvis og levert kraftig regn, vind og høy sjø, noe som gjorde det umulig å fiske disse dagene. Det var ingen syklon i sikte under vårt opphold, faktisk hadde vi veldig godt vær og mye sol, med unntak av noen kraftige regnskyll de siste par dagene. Det er mulig at været var for fint – flere dager lå havet som et speil og kombinert med små tidevannsforskjeller de første dagene var det nok ikke ideelt for fisket. De andre gruppene som var der samtidig med oss hadde også tregt fiske.
Andamanøyene er kjent for eksplosiv overflateaktivitet og mye action under fiske med poppere, stickbaits og ved jigging. Gruppa før oss hadde hatt godt fiske og havnet i flere såkalte «feeding frenzies», der de blant annet fikk over 100 GT på en dag og flere enn 60 på en time. Noen av disse var også store. Dessverre for vår del fikk vi aldri oppleve noe frenzy – aktiviteten på fisken var lik null det meste av tida. Ikke det vi hadde håpet på. De store dogtooth tunaene så vi heller ikke noe til, med unntak av noen som fulgte etter poppere eller stickbaits.
Denne typen fiske krever sin mann og i tropisk hete er det veldig krevende fysisk. 6 dager med intensiv popping & jigging tar på kroppen! Vi var litt bedre forberedt fysisk denne gangen enn tidligere reiser, men det er ingen tvil om at langvarig og målrettet styrketrening er en stor fordel i denne bransjen. I tillegg til å mestre fisketeknikken er det jo en fordel å orke av fightene med noen av verdens sterkeste fisk… Det er heller ingen tvil om at man også blir utfordret på psyken, troa og motivasjonen når fisket er så vanskelig som det er.
Her er uansett en oppsummering av de 3 første fiskedagene:
Første dag besto av en mix av popping og jigging. Det var tilnærmet null aktivitet på begge. Det eneste som er verdt å nevne var at jeg fikk en double strike med to GT som angrep samme popperen. Dette skjer ikke ofte, så det var litt morsomt å oppleve. Vi fikk også noen små bonitos.
Under andre dags fiske bestemte jeg meg for å teste ut den nye popperen fra Rapala, nemlig Rapala X-rap Magnum Xplode. Ikke uventet viste den seg å være veldig lettfisket og ga gode splash under popping (hadde også prøvefisket den på forhånd) og GT’ene lot seg ikke be to ganger.
Dag 3 skulle vise seg å være like treg eller nærmest tregere enn de to første dagene. Vi kjørte langtur til området rundt øyene Sisters – en normalt sett meget god plass for GT. Men hva hjelper det når det ikke er bett (eller fisken ikke er der?).
Etter en helt resultatløs langøkt ved Sisters og flere plasser i nærheten satte vi kursen tilbake mot Port Blair. På veien stoppet vi på en jiggingplass. Her ble det endelig litt aktivitet.
Både Ingemar og jeg fikk så på hver vår store fisk som etter lange utras glapp. Ingemars fisk kuttet fortommen (mest sannsynlig wahoo), mens min fisk løsnet fra kroken. At det var en stor dogtooth tuna jeg mistet kan ikke utelukkes.
Litt senere fikk jeg på en ny tung fisk som ga mange hissige utras så det hylte i snella, som for anledningen var en Shimano Saragosa 10000 med en lightjigging-stang. Det er ingen tvil om at Stella er noen hakk over Saragosa i kvalitet, men likevel var det ikke noe å si på prestasjonen til Saragosaen, bremsen var helt fin og jevn selv under de verste utrasene.
Jeg hadde forhåpninger om dogtooth tuna også denne gangen, men dessverre viste det seg å være en hai, antakelig av arten «Greytip Reef Shark». Likevel ganske kult å fighte en hai av såpass anstendig størrelse. Haien ble estimert til rundt 45 kg før den ble sluppet tilbake.
Så var spørsmålet. Hvor skulle man gå for å få bedre fiske dag 4? Det var tydelig at Daniel (eieren) begynte å bli bekymret. Fisket sålangt hadde vært langt under pari. Det virket å være en vedvarende trend.
Følg med på fortsettelsen – i del 2.