Da vi søkte etter nye destinasjoner å reise til var det to fiskearter som sto highlighta i stor skrift. Yellowfin tuna og Dogtooth tuna. Dag 3 skulle vi endelig få teste kreftene våre mot enorme fisk 50 nautiske mil ut i havet, over en fjellformasjon med en topp på 60 meter og dyp på 2000 meter rundt. Gjett om vi var klare…
Som bildet ovenfor viser var vi klar tidlig om morgenen. Det var 2 timer å kjøre til denne destinasjonen. Heldigvis var været på lag med oss denne dagen. De to timene føltes ut som en liten halvtime, vi sto klare og spente!
Da vi ankom «The mountain» så vi fisk overalt på loddet og havet lå paddeflatt. Jeg sto klar ved ripa og hev ned Vortex-jigen. Da jeg kom ned til bunnen begynte jeg den intense jiggingen. Det tok ikke mange sekundene før turens første fisk var på. Et kort utras etterfulgt av konstant dunking tydet på en mindre Dogtooth tuna. Jeg pumpet opp fisken så fort jeg kunne da sjansen for at fisken enten blir spist av hai, biter av kevlarfortomen eller går i bunn og sliter av hele tacklet er ganske stor. Denne fisken var derimot ganske liten og bydde ikke på den største fighten. Dog min første dogtooth-tuna.
En ting som er verdt å nevne om du har planlagt en tur til tropiske strøk og skal jigge: teknikk er alfa omega. Slowjigging fungerer dårlig. Vi har prøvd det nå på samtlige turer vi har hatt og har fått veldig lite på det. Det som fungerer derimot er speed-jigging. Fart er avgjørende. Så jigg så fort som overhodet mulig. Et bra tegn er om man får til et bra plask i havoverflaten. Dette er fisk med en enorm fart og blir kun trigget til å ta baits som går fort i vannet. Man kan være heldig å få de på nedslipp, men dette skjer meget sjelden. Det andre som er verdt å nevne er at jiggingfiske er ekstremt slitsomt. Man må være i god fysisk form. Begynn å trene i treningsstudio et år før avreise er mitt råd. Biceps, triceps, rygg, bryst og nakke er de musklene man bør trene. Man blir utrolig fort sliten. Skal man få fisk når man jigger, så må man stå på hele tiden uten pauser.
Etterhvert begynte alle å få fisk på og bettet var rett og slett fantastisk i begynnelsen. Snellene hylte om kapp og det var kaos. Det som derimot skjedde var at vi mista store mengder fisk i løpet av morgenen. Jeg fikk på en fin fisk og etter 10 sekunder kappa den nylonen. Ingemar hadde først på en liten fisk som så ble tatt av en enorm dogtooth. Fisken til Ingemar raste i flere minutter på hard brems.
Til slutt gikk fisken fast i revet og snøret ble slakt. Øyvind sto ved siden av meg og kjørte på en fisk i flere minutter, men igjen skjedde det. Fisken slet seg i revet. Så var det Marcus sin tur til å få på en stor fisk. Han stilte bremsen på Stella 10000-snella opp mot maks, men fisken bare fortsatte å gå som om ingenting var galt. Igjen gikk fisken i revet og fisken ble mistet. Dette skjedde hele tiden non-stop og hardkjøret fortsatte den neste timen. Etterhvert slutta fisken å bite og vi fikk opp en og annen småfisk.
Vi prøvde flere plasser på dette undervannsfjellet med varierende resultat. Vi fikk på en og annen dogtooth tuna, men slet med å berge fiskene. Etterhvert foreslo guidene at vi skulle trolle mens vi spiste lunsj. Vi trollet med stickbaits, wobblere og agnfisk. Etter noen få minutter fikk vi dobbelthugg. Jeg og Ingemar tok hver vår stang. Ingemars fisk tok snøre i et enormt tempo. Snella hylte på en måte jeg aldri har hørt en snelle hyle før. Min fisk derimot tok knapt en meter, og jeg kunne pumpe den inn mot båten uten særlig mye motstand. Mens fisken til Ingemar bare dro avgårde kunne vi se min fisk komme rolig inn til båten. Vi kunne konstatere wahoo, før den i en brå bevegelse fløy bort fra båten.
Den tok 50 meter snøre i ett jafs, og vi kunne se den hoppe 2 meter i været. På dette tidspunktet begynte Ingemar å få inn sin fisk, derimot hadde fisken min knapt begynt å fighte. Fisken min svømte i alle retninger og jeg måtte springe frem og tilbake i båten. Da wahooen kom inn til båten kunne vi lande den. En flott fisk!
Ingemars fisk var nå på vei mot båten. Den var tung og Ingemar sleit med å få inn snøre. Etterhvert kom fisken inn til båten og det var vanskelig å se om fisken eller fiskeren var mest sliten. Landingen foregikk uten stor dramatikk. Vi kunne se at fisken var langt større enn min. Ingen tvil om at Ingemar svevde på den syvende sky.
Etter at vi hadde tatt bilder av fiskene fortsatte vi trollingen. Da jeg og Ingemar allerede hadde fått hver vår fisk var det Øyvind og Marcus sin tur til å ta neste fisk. Vi hadde knapt fått uti «bruket» før det smalt på igjen. Og igjen hylte snellene i vakker harmoni. Tydelig at det var en del wahoo i området. Etter en kort, men intens fight kunne vi skimte to wahoo på hver sin side av båten. Disse var noe mindre enn de jeg og Ingemar fikk, men fortsatt flotte fisker.
Etter dette bestemte vi oss for å teste mer etter dogtooth tuna. Vi prøvde på flere plasser, men det virket som bettet var over. Vi hadde på noen få, men mistet de etter kort tid. Etter all jigginga begynte vi å bli sånn passe sliten, så vi avsluttet dagen med litt lett jigging etter forskjellige, mindre arter. Vi fikk barracuda, jobfish og bluefin trevally.
Etter dette fisket var det på tide å dra tilbake til Port Havannah og Trees and Fishes.
Den kalde smakte ekstra godt da vi kom på land igjen.
Neste dag skulle gi oss dramatikk av helt uventede proporsjoner…
Med vennlig fiskehilsen, Kim Eirik Johansen, Rapala Pro Guide.