Et nytt fiskeår er godt i gang og det er kalde og stabile vinterdager i Tromsø. På denne tida har vi ofte benyttet anledningen til fiske på sjøisen. Normalt ligger denne i et solid lag på Ramfjorden og i noen år også på Kattfjorden. I år har derimot vært et unntak. Til tross for at vi har hatt flere lange kuldeperioder har Ramfjorden ligget så isfri og åpen som den ikke har gjort på mange år. Det har vært kjedelig for oss som gjerne ville kommet oss utpå. Både mtp. rare arter som ålebrosme (der Kim har gjeldende norgesrekord fra 3 år tilbake), men også for betydelig større fisk av en rekke arter. De siste ukene har imidlertid isen begynt å legge seg på den aller innerste delen av Ramfjorden. På Kattfjorden har det også lagt seg solid is på den innerste delen. Vi har derfor hatt et par turer de siste helgene. Mer om det senere.
Aller først tenkte jeg å se tilbake på mitt antakelig aller råeste isfiskeminne. Det fant sted en helg for 2 år siden. Jeg hadde besøk av en fiskekompis sørfra, Andreas og sammen med Truls la vi kursen mot Ramfjorden denne januardagen. Forhåpningene om god fangst var ikke så store, men av erfaring visste vi at alt er mulig i denne fjorden. For noen år siden fikk fiskekompis Marcus en stortorsk på 21,5 kg her. Kim har som nevnt sin norgesrekord på ålebrosme fra lenger ut i fjorden og det finnes interessante arter som langhalet langebarn og smørflyndre i området. Denne dagen var det imidlertid den spesielle og sære kloskata vi var ute etter. Derfor rigget vi opp en del stenger etter arten der glidetaklene var egnet med filet av sild og sei.
Kloskata er som nevnt en sær fisk. Den ene dagen kan den være bettet og man kan få flere stykker på kort tid. Neste dag kan det være helt dødt. Hva som styrer denne fiskens spiselyst er ikke godt å si. Jeg har prøvd å føre statistikk, men det er vanskelig å finne tydelige tendenser ifht. når fisken tar eller ikke gjør det. Det eneste jeg kan si med en viss sikkerhet er at det på strømsterke steder gjerne er best sjanse rundt de strømstille periodene. Og i Ramfjorden er det godt med kloskate – særlig i de ytre delene av fjorden. Det betyr dog ikke at man nødvendigvis får dem.. Denne januardagen gjorde vi imidlertid det. Andreas fikk 2 skater, begge relativt små, men det var i hvertfall rette arten:
Etter noen timer fikk jeg også en kloskate. Denne var habil og bikket kiloen med sine 1010 gram.
Så til dagens definitive høydepunkt. Midt på dagen hylte det i en av nappvarslerne mine. Dette kunne definitivt ikke være en kloskate. En diger torsk tenkte jeg umiddelbart, inntil jeg fikk løftet stikka og gjorde mothugg. Fisken i andre enden svarte med et vanvittig utras på 100 meter – rett bortover langsmed iskanten. Passelig sjokkert måtte jeg bare holde stikka halvveis ned i hullet for å unngå at braiden skulle file mot iskanten. Hva i all verden? tenkte jeg. Kunne det være kveite? Det var i hvertfall ingen tvil om at det ene kloskatehullet jeg hadde var alt for lite. Her måtte det bores mer. Andreas og Truls boret derfor forsiktig opp to nye hull mens jeg forsøkte å kontrollere fisken. Ikke helt enkelt, men vi klarte det uten å komme i nærheten av braiden. Etter hvert kunne jeg begynne å pumpe på fisken og det var TUNGT.
Etter en stund begynte fisken å nærme seg hullet og vi fikk mistankene våre bekreftet – det var kveite! Nå var bare spørsmålet hvordan vi skulle klare å lande den. Jeg har alltid med meg en kveitekrok på alle båtturer – og som regel også mindre treklepper. Denne gangen hadde jeg ingen av delene… I tillegg var utfordringen å få fisken opp i riktig vinkel slik at den kunne komme opp gjennom det langsmale hullet. Det skulle vise seg å bli en særdeles vanskelig oppgave.. Første gang fisken kom opp traff den iskanten og det var tydeligvis nok til å trigge kveita. I vill fart flekket den til bunns og ny opphenting måtte startes. Dette gjentok seg igjen og igjen. Hver gang fisken kom opp og såvidt touchet isen ble den «lynings» og stakk ned igjen. Dette gjentok seg 5 ganger.
Etter vel en halvtimes kamp var fisken såpass rolig at jeg klarte å tre den riktig vei opp hullet. Da var Andreas og Truls på plass og med et solid gjellegrep klarte de å dra kveita opp på isen, til solide jubelrop. Dette var helt klart et adrenalinkick av de sjeldne. Jeg har fått mange kveiter før, men å få en voksen kveite under isfiske er definitivt en spesiell opplevelse.
