Etter å ha vært borte fra Nord-Norge i nesten hele sommer var Kim og jeg meget gira på å endelig satse på fiske i nærområdet igjen. Når vi nærmer oss september måned er vi også inne i den på mange måter beste fisketida her nord – særlig om man er på jakt etter store flate fisk. Med god planlegging, riktig teknikk og litt flaks kan man også komme i kontakt med dem på meget grunt vann på denne tida. Vi fikk med oss Truls og dro ut på høstens første kveitetur.
Været denne dagen var forøvrig godt med sol og behagelig temperatur. Det var imidlertid meldt en økende nordøstlig vind utover ettermiddagen. Vi hadde likevel trua da det var 2 dager før nymåne, noe som ofte kan være bra for bettet.
Den første plassen ga raskt kontakt med fisk – en liten kveite tok agnseien til Truls.
Fisken var imidlertid ikke stor nok, så den ble raskt sluppet tilbake. Kim hadde også hugg på denne plassen, men fisken satt ikke.
I takt med den varslede nordøsten gjorde vi et flytt til en fiskeplass der vi ville få godt med lé for vinden. Planen var også å fiske her etter strømskifte mot fallende vann. Som sagt så gjort. På den nye plassen var det strålende forhold med god drift og lite vind. Vi bestemte oss for å gjøre et langt drift mot et område der jeg visste at bunnforholdene bare ble bedre og bedre. Vel 14 minutter inn i driftet skjedde det noe. Jeg trodde først jeg satt fast i bunn ettersom det stadig ble grunnere, men jeg kjente raskt et par store hoderistninger. Deretter fulgte et brutalt utras. En stor kveite hadde tatt jiggen min på 15 meters dyp!
Det ble en meget bra fight, der vi etter det første lange utraset måtte kjøre etter kveita med båten. Jeg kjente fort at dette var en stor fisk, men min Shimano Antares 50-80 lbs-stang gjorde jobben utmerket. Den ga fin flex, men hadde også masse rygg under pumpinga av fisken – akkurat slik man vil ha det.
Vel oppe i overflata satte Kim kroken sikkert og kveita var berga. Jeg har ikke noe kveite i fryseren for tida, men bestemte meg likevel ganske fort for at fisken skulle få leve videre. At storkveitene ikke tas opp er bra for bestanden og dessuten er det lettere å håndtere mindre fisk når disse skal opp i båten og tas med hjem.
Men først ble det noen bilder av fisken langsmed rekka. Merk at jeg aldri tar storkveiter opp i båten når de skal slippes ut igjen. Jeg velger også konsekvent å ikke legge tau/tailer rundt sporden på kveita – av hensyn til dens meget viktige slimlag slik at man unngår sårdannelser og senere infeksjoner. I verste fall kan slikt ta livet av kveita på sikt. Det kan også prolapser og ødelagte ledd i ryggen på fisken om den blir løftet etter sporden. En kveitekrok i kjevepartiet til fisken har derimot vist seg å ikke gi varige mén – kveita er svært hardfør her og såret gror fort. Med mindre fisken dras ombord i båten – det er en annen sak.
Å få en storkveite igjen var en flott opplevelse og det skulle bli mer action på turen. Både Kim og Truls fikk flere kveiter, der noen var over og noen var under minstemål.
Totalt fikk vi 6 kveiter på turen. Da er det ikke noe å klage på! Tusen takk til Kim og Truls for en flott tur og en strålende start på høstsesongen.