Dag 4 hadde vi planlagt en tur ut til selveste Monumental Rock. Denne plassen er kjent for sine enorme Dogtooth Tunas. Vi hadde til nå ikke hatt den store flaksen med denne fisken. Guidene var optimistiske før vi dro hit, men de sa at man mister 9/10 doggies. Ville vi lykkes denne gang?
Vi startet tidlig denne morgenen også. På forhånd hadde vi ikke trodd at fisket etter Dogtooth Tuna skulle være så vanskelig, men ifølge guidene er det den fisken som er desidert vanskeligst å lande. På det verste kan man miste 20 jigger (pilker) om dagen. Det fikk vi til tider oppleve da vi var på undervannsfjellet dagen før. Da gikk det 5-6 jigger pr. mann. Vi hadde gangsperre i armene etter dagen før, og samtlige «gledet» seg til en ny jiggøkt på 6-7 timer. Været var langt ifra like fint som dagen før. Det blåste en god gammeldags kuling. Så vi fikk 1,5 timer med stamping før vi var fremme ved selveste Monumental Rock.
Allerede på første drift fikk Marcus kontakt med storfisk. Det endte selvfølgelig med at han sleit fisken i revet. Personlig var jeg ganske sliten i armene etter dagen før, så min jigging ble sporadisk. De andre derimot sto på og hadde jevnlig kontakt med fisk. Selv om jeg ikke fisket i begynnelsen av dagen fisket jeg litt. Jeg hadde et par kontakter, men ingen som ville sitte skikkelig. Vi bestemte oss for å ta et lengre flytt og i mellom plassene hev jeg ut et stickbait. Etter noen få minutters trolling smalt det på.
Fisken i enden kjentes tung ut, men den store fighten var det faktisk ikke. Noen korte utras, og deretter var det bare å pumpe fisken inn til båten. Da den nærmet seg stoppet fisken opp under båten. Den sto og stanget og det var nærmest umulig å løfte den. Etterhvert fikk jeg sakte, men sikkert pumpet fisken opp mot overflaten. Det viste seg at det var en fin wahoo.
Etter dette ble den allerede slitne armen min enda mer sliten. Jeg var rett og slett nødt til å ta meg en pause. Vi slet med å finne de store stimene med dogtooth. Mens de andre karene jigget foreslo Alex at jeg skulle teste med frilinemeitet agnfisk. Noe jeg selvfølgelig takket ja til. Allerede på første nedslipp fikk jeg et kraftig napp. Dessverre kutta fisken fortommen før jeg i det hele tatt fikk gjort et skikkelig mothugg. Jeg fikk satt på en ny krokfortom og gjorde et nytt forsøk. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde neste napp. Jeg fikk satt et skikkelig mothugg, fisken tverrvendte og satte kursen avgårde i et fryktelig tempo. Jeg bunnet bremsen på Ocea Jiggern, men fisken barre fosset videre. Tempoet og intensiteten på utrasene dogtoothene har er enormt. Spiller ingen rolle om man bruker 20 kg brems. Tilslutt gikk det som det har gått på samtlige store doggies på denne turen. Rett i revet. Jeg kunne skuffet konstatere at det ikke ville seg.
De andre sleit med å få napp på jiggingen. Vi prøvde på ulike lokasjoner, men det virket å være ganske så dødt overalt rundt Monumental Rock. Derimot hadde vi på et tidspunkt en sailfish oppe like ved båten. Marcus prøvde å kaste etter den, men den var overhodet ikke interessert. Jeg satte meg ned for å binde et nytt takkel, denne gang med wire. Så slapp jeg ned på nytt og det tok ikke lang tid før jeg fikk napp. Fisken satt og den raste avgårde.
Etter at fisken var ferdigrast pumpa jeg den opp så fort jeg bare kunne. På vei oppover hadde fisken flere utras. Etter en intens runde med pumping kunne vi se fisken i overflata. Det var ingen dogtooth tuna, men en hai. Alltid artig å få fisk, men hai er ikke alltid like artig å få. Jeg insisterte på at vi skulle slippe ut fisken igjen, men guidene ville ta vare på den. Ocean Blue har et samarbeid med lokalbefolkningen på Vanuatu der de donerer en del fisk til dem.
Etter dette var det tid for matpause og som de tidligere dagene trollet vi med stickbaits mens vi spiste. Vi trollet med Halco stickbait og min Heru Wahoo. Øyvind var førstemann ut til fighte fisk. En passe stor fisk hadde tatt halcoen, og bydde på en relativt bra fight. Marcus sveiva inn den andre stanga, og ut av det blå bet det på også der. Etter en kort økt kunne de posere med hver sin wahoo.
Deretter var det Ingemars tur til å fighte fisk. Litt mindre enn dagen før.
Etter at Ingemar hadde fått sin wahoo ombord var det min tur. Fisken som jagde stickbaitene bak båten måtte ha flere forsøk før den greide å ta den. Da den endelig satt kom et utras som ikke ligna grisen. Jeg sto bare og måpte og så at snøret bare forsvant fra snella i en helt vanvittig fart. Etter at fisken hadde tatt 400 meter braid var det bare for Stephen (ene guiden) å kjøre etter. Jeg måtte da sveive inn eventuell slakk så fort som overhodet mulig. Da fisken endelig kom nær båten rasa den ut nye 100 meter og avslutta utraset med et stort hopp. Black Marlin!
Man må nesten oppleve slike krefter for å forstå hvor sterk den faktisk er. Kveita, som er Norges sterkeste fisk (utenom makrellstørje), blir som et slapt dovendyr sammenlignet med en marlin. Hver gang den nærmet seg båten raste den ut 100 meter og avslutta med nok et hopp. Når man står med en relativt lang stang og haspelsnelle blir man fort sliten. Noe bildet nedenfor viser.
Etter å kjørt etter og sveivet inn i rundt 20 minutter kom fisken helt inn til båten. Vi kunne da se størrelsen på fisken. Ca. 100 kg.
Stephen informerte meg om at de som regel mister Marlin om de får den på haspelutstyr, men at han skulle gjøre alt han kunne for å berge fisken. Plutselig i en brå vendelse er fisken bak og på vei under båten og før hverken jeg eller Stephen rekker å reagere går snøret i propellen og det kuttes umiddelbart. Jeg ble nesten litt lettet fordi slike fighter kan pågå i flere timer. Etter dette sank jeg sammen som en sekk poteter. Fullstendig utmattet.
Etter dette dro vi til forskjellige topper rundt Monumental rock. Det var fisk på omtrent hele tiden, men som tidligere fighter endte det med at vi mistet dem. Spesielt den ene plassen var det vanvittig mye stor fisk. Vi mistet tre store fisker på tre nedslipp.
Da jeg etterhvert kom meg i jigging igjen fikk jeg opp en fin Jobfish pluss at vi fikk endel forskjellig småfisk, Bluefin trevally, Barracuda, baby-doggie og Goldspot trevally.
Ocean Blue Fishing har en avtale med en av de lokale stammene på øyene her ute. Så de rodde ut og tok imot noe av fisken vi hadde fått for dagen. Etter avlevering av fisk var det på tide å dra hjem igjen, dog skulle vi prøve en topp på vei inn som tidvis leverer stor doggie. Da vi ankom denne toppen visste det seg at den lå på 180 meter… Så vi slapp ned alle mann og gjorde oss klare for nok en hard jiggeøkt. Antall fisk mistet på denne turen var enormt. Vi spurte guidene om vi gjorde noe galt, men de beroliget oss og fortalte at det bare er slik det er med doggiefiske. Uansett. Marcus, som hadde hatt desidert flest fisk på i løpet av dagen hadde nok en STOR fisk på. Fisken raste ned til 200 meters dybde i et intenst utras. Utrulig nok gikk den ikke ned i revet og han kunne begynne å pumpe den opp. Fisken var skikkelig tung og Marcus sleit virkelig med å løfte den. Etter 20 minutters pumping kunne vi begynne å skimte fisken under båten. Det var dessverre ikke en stor doggie, men en svær hai av type Silvertip. Godt over 100 kg.
Denne fisken ble kroket av og sluppet ut igjen. Etter dette satte vi kursen inn mot Port Havannah og Trees and Fishes. Den kalde smakte godt i dag også.
Hva så med dag 5? Jo, den skulle by på nye personlige rekorder…
Med vennlig fiskehilsen, Kim Eirik Johansen, Rapala Pro Guide.